Når følelser undervurderes..

Følelser undervurderes hele tiden. Andres følelser rundt hendelser, opplevelser eller situasjoner kan føles små og ubetydelige, for de som ikke opplever det. Det kan være en venn, en kollega, et familiemedlem, partneren eller barnet ditt som uttrykker sterke følelser for noe du ikke kan forstå eller sette deg inn i. Det er så lett at man bagatelliserer noens følelser fordi man enten ikke synes følelsene gir mening eller fordi man ønsker å fjerne følelsen hos den andre. Har du noen gang sagt "ikke tenk på det, det er ikke verdt det!" til noen du bryr deg om, når de forteller deg om noe de er skuffet, fortvilet eller sint for? Eller har du fortet deg med å gi "gode" råd? 

Har du noen gang opplevd at du forteller noen om en skikkelig kjip opplevelse, en hendelse på jobb hvor du følte deg tilsidesatt, et svik du har opplevd fra en venn eller partner, følelser av ensomhet, urettferdighet, eller å ikke bli hørt? Har du noen gang opplevd å føle at den du forteller det til ikke hører deg eller får deg til å føle deg dum fordi du hisser deg opp over bagateller? Det er ingen god følelse. 

Hvilken forskjell tror du det gjør, dersom den du forteller det til lytter til det du sier og anerkjenner følelsen du sitter med? Enten det er sinne, sorg, skuffelse eller redsel? Hva om den du snakker med tar seg tid til å dele følelsen med deg? bekrefter at den er gjenkjennbar og forståelig? Hva gjør det med deg? Kanskje det etterpå kunne være mulig at dere sammen tenkte ut måter å føle seg bedre på?

Ta barnets følelse på alvor

Visste du at det aller viktigste du kan lære barnet ditt, er evnen til å regulere følelser? Det å kunne regulere følelsene våre er en av de viktigste evnene vi har for å håndtere livet. For å lykkes med relasjoner rundt oss, i arbeidslivet og for å håndtere utfordringer livet gir oss. Dersom vi opplever at omsorgspersonene våre viser oss at alle følelsene våre er ufarlige og naturlige, blir vi trygge på at det vi føler er "riktig" og at det er trygt å dele dem med andre. Dersom omsorgspersonene våre møter følelsene vi har, tuner seg inn på dem og hjelper oss med å organisere og regulere dem, lærer vi etterhvert å gjøre det på egenhånd. Eller å søke til andre dersom vi igjen blir overveldet av følelser senere i livet. Når du står ovenfor en illsint og "trassen" sønn eller datter, kan du tenke på det som en mulighet. En mulighet for deg til å gjøre noe av det viktigste du kan gjøre for barnet ditt. Du kan benytte muligheten til å koble deg på barnet ditt sin overveldende følelse og skape en trygg tilknytning som gjør følelsen håndterbar for barnet og gir dere et enda nærere forhold. Det er lett å bli oppgitt eller irritert og kanskje til og med sint, når barnet reagerer med voldsomt sinne eller sorg for noe du synes er uvesentlig, men dersom du reagerer med å vise dette forteller du barnet at følelsen de har er feil. Faren ved å ikke bli møtt på følelser når man er barn, er at man som voksen ikke tror man kan dele følelser med andre og holder alt inne. Hvis man ikke klarer å håndtere følelsene sine er det for eksempel større sjanse for at man bedøver dem med rus.

Se for deg at du setter en grense for barnet ditt, for eksempel at "nå er det ikke lov å se på tv lenger". Barnet blir sint og utagerer. Dersom du blir sint og sier "du trenger ikke være sint" eller lignende, eller i verste fall truer barnet, lærer ikke barnet at det er greit å være sint eller hvordan det roer seg ned. Dersom du ønsker å være det John Gottman kaller en emosjonell coach for barnet ditt, må du først tune deg inn på følelsen barnet har og være sammen med barnet i følelsen, deretter være bestemt og vise at du er en trygg forelder som bestemmer og hjelpe barnet til å roe seg ned igjen. 

Ta partnerens følelser på alvor

Jeg har hørt flere ganger at en av partene i et forhold opplever at den andre hopper rett til problemløsning når de forteller om noe vondt eller vanskelig de har opplevd. Jeg hører et ønske om at partneren skal lytte og gi støtte til den vonde følelsen de har. De ønsker kanskje ikke råd eller løsninger, bare noen som hører og forstår. Det blir ofte ikke så vanskelig å få det bedre eller finne løsninger på egenhånd etterpå, dersom man først opplever å føle seg forstått. Se for deg at du forteller partneren din om en vanskelig situasjon du stod i på arbeidsplassen og hvor frustrert det gjorde deg. Det kan lett oppleves som kritikk dersom partneren din med en gang kommer med forslag til hvordan du kunne håndtert situasjonen, hva du kunne gjort annerledes eller hvor feilen lå. Husk dette neste gang partneren din deler sine følelser med deg, enten det er følelser av glede eller vanskelige følelser, bruk først tid på tune inn på følelsen og vise forståelse og støtte, deretter kan du spørre om han eller hun ønsker at du kommer med dine refleksjoner. 

Se for deg at partneren din ønsker å fortelle deg noe han eller hun ønsker at du skal gjøre annerledes. For eksempel hvis du har sagt noe sårende når dere kranglet eller gjort noe som oppleves sårende. Hvis partneren din sier "jeg skjønner at du ble sint når vi diskuterte ..... i går. Jeg forstår at du syntes ..... var urettferdig. Det ble visst en ganske opphetet diskusjon. Jeg kunne sikkert gjort noe annet for å bidra til at diskusjonen ikke ble så intens jeg også, men jeg synes det var veldig sårende når du sa.....". Tror du det ville gjort en forskjell for deg? 

Om det er barnet ditt eller partneren din (eller noen andre) som er opprørt og påvirket av sterke følelser, er det som en hovedregel ikke i det øyeblikket det nytter å finne løsninger, kjefte eller forsøke å korrigere adferd/kritisere handlinger. Hvis man er overveldet av for eksempel sinne, klarer man ikke innta "helikopterperspektiv" og se seg selv eller situasjonen utenfra. Spesielt for barn er det helt nødvendig at de får hjelp med følelsene sine. Dersom du selv er opprørt bør du heller ta deg en time-out slik at du kan roe deg ned igjen og forsøke noe annet.

Kan du gi oss kjærligheten tilbake?

Kjærlighet omtales ofte på en slik måte at det får oss til å tro at det er en noe konkret. Noe som er eller ikke er. Noe som kan veies og måles. En av mine veiledere gjennom studiet poengterte hvor ofte man hører snakk om det å elske noen av hele sitt hjerte. Hvis man ikke gjør det, elsker noen av hele sitt hjerte, er parforholdet i fare. For hva er alternativet? Å elske noen av halve sitt hjerte? det klinger ikke like fint. Jeg fikk nylig spørsmålet: "Tonje, kan du gi oss kjærligheten tilbake?".  Det høres ut som om kjærligheten er en ting, eller i det minste noe håndfast. Som om jeg kunne si: "ja, her har dere kjærligheten tilbake. Den koster dere 700 kr timen, og om rundt 10 samtaler, så er den tilbake hos dere". Dessverre. Som jeg måtte si til dette paret, jeg kan ikke gi kjærligheten til dere. I stedet spurte jeg paret: "hva er kjærlighet for dere?". Dette var noe de synes var vanskelig å svare på. Etter 20 år sammen var det mest giftige kommentarer og bitterhet igjen å få øye på. De kunne faktisk ikke huske sist de hadde kjent kjærlighet for hverandre. Når de begynte å mimre tilbake til tiden hvor de møttes, hadde de overraskende nok ingen gode minner å dele. Det som hadde skjedd var at giften og bitterheten hadde funnet veien inn til deres tidlige minner og forsuret det gode de hadde den gangen. Det er ingen fasit på hva som kan være veien tilbake til et godt ekteskap for dette paret, men håpet er ikke ute, selv om det kan føles sånn. Det er en kjent sak, dette skriver terapeuten John Gottman om i sin bok "Hemmelighetene bak et lykkelig parforhold", at minner som en gang var fylt av lykke og følelser av dyp kjærlighet etterhvert kan bli omskrevet til noe negativt. Når man opplever vanskeligheter i parforholdet og man i fellesskap vanner og steller godt med bitterhet og negative følelser, kan disse følelsene gro og vokse seg bakover i tid og inn i de lykkelige minnene. Ved å oppsøke parterapi kan man få hjelp til å finne tak i det som var, og kanskje fortsatt er, bra ved forholdet. Man kan få hjelp til hvordan man heller kan vanne og stelle godt med disse aspektene av forholdet. For hvis man opplever å være forskjellig eller at man har noen temaer det føles umulig å komme til enighet om, så er likevel det aller viktigste at man dyrker det positive. Det er viktig å sørge for at det positive alltid får overtaket på det negative. For det vil alltid være krangler og konflikt til tider (som man selvfølgelig også kan lære å håndtere bedre). Uten krangler og uenighet er det ingen kommunikasjon. Det er ikke dette alene som tar knekken på parforholdet eller "tar bort kjærligheten".

Så. Hva er kjærlighet? Vet du hva det er? Jeg skal ikke komme med noe bastant eller universelt svar til dette, men jeg skal våge meg til å si at det er hardt arbeid!

Søndagens tips fra meg er å pleie samholdet! Beskytt parforholdet, prioriter parforholdet og skap et sterkt fellesskap mellom dere. Hva er typisk dere? Hva gjør dere sammen? Hva er spesielt for akkurat deres liv sammen? Snakk sammen om det dere setter pris på. Bruk tid til å mimre og snakke om gode opplevelser dere har hatt sammen, nylig eller for mange år siden. Jeg personlig synes det er en god ide og lage egne ritualer som er deres, som tilhører parforholdet. Dette er med å styrke fellesskapsfølelsen.  

Kjærlighetsritualer

Basert på det man vet, gjennom forskning på parforhold, og min egen erfaring, vil jeg påstå at det gjør underverker for parforholdet å opprette egne ritualer for hvordan akkurat dere gjør ting sammen. Hva er typisk dere på søndager? Hva er typisk dere i julen? eller andre høytider? Det er et hav av muligheter. Lag tirsdagsritualer, morgenritualer, ferieritualer, bursdagsritualer osv. Det kan være helt andre ting, men lag noen sammen! 

Jeg elsker når jeg og samboeren min lager nye ritualer! Nå har vi laget et nytt rituale, som både er praktisk og hyggelig. Vi vil gjerne komme oss litt ut, selv om det er søndag (vi kan bli litt late på søndager). Vi forsøker å være flinke til å ikke kaste brød, men noen ganger blir det litt tørt og gammelt. Vi har derfor bestemt oss for å gå ned til en elv i nærheten og mate ender på søndager. Det er en bitteliten og søt gåtur kombinert med at vi får kvittet oss med gammelt brød. Så er det samtidig så fantastisk koselig, og underholdende, å mate ender! 

Ellers har vi blant annet laget oss egne ritualer for adventsøndagene i julen og for påsken. En gang laget vi "hyttetur i stuen", når vi følte at alle andre hadde dratt på hytta. Dette innebar peis på tv´n (netflix har flere peisutgaver, sjekk det ut!), teppe på gulvet, rødvin, yatzi, kortspill osv. Vi har ingen fast tid for "hyttetur i stuen", men vi foreslår det for hverandre ved ulike anledninger. Det føles som vår helt egen greie og er med å støtte opp om følelsen av oss. "Du, hadde ikke i dag vært en perfekt dag for en tur på hytta?". Det at jeg vet hva samboeren min mener og at det er vår helt egen (rare) oppfinnelse, gjør at jeg føler at vi er sammensveiset og viktig for hverandre.

Dere har kanskje flere slike ritualer allerede? Snakk om dem! Gjenoppta gamle ritualer som har blitt glemt og nedprioritert! Lag nye.

#parforhold #kjærlighet #ritualer #kjærlighetsritualer #forhold #parterapi #ekteskap #veiledning #samliv #helse #søndag #hverdag #helg

 

Yoga som terapi

Dette er en blogg om familie, parforhold, samliv, relasjoner og terapi. Bloggen skal være et sted hvor jeg deler mine tanker om disse temaene og annet fagstoff som kan være nyttig for dere der ute. Samtidig er jeg en yogaentusiast og har praktisert nå i rundt 3 år. Fra høsten av starter jeg på utdanning for å bli yogainstruktør. Det betyr i utgangspunktet at jeg vil fordype praksisen min og lære mer, men om jeg har lyst kan jeg undervise når jeg er ferdig. Jeg vil skrive et innlegg om yoga, fordi yoga er min egenterapi!  

 

Yoga kan være terapi. Jeg har lært mye om meg selv og vært igjennom flere prosesser i min yogapraksis. Siden jeg startet med yoga har det skjedd mye i forhold til hvor kjent yoga er og hvor tilgjengelig det er. Instagram er fullt av yogabilder og rene yogaprofiler med bilder av spreke folk i stillinger som ser både krevende og kanskje til og med umulig ut, men som er svært vakre! Yoga er overalt. Det kan virke som om yoga nesten er som akrobatikk, men det er så utrolig mye mer!

 

Yoga er et sted hvor man kan bli kjent med seg selv. De samme utfordringene du møter ellers i livet, møter du også på yogamatta. For å bruke meg selv som eksempel, så har jeg alltid latt meg styre av bekymringer og jeg er redd for mye rart. Dette kommer også til uttrykk når jeg gjør yoga. Jeg er redd for å falle, redd for å skade meg, redd for å ikke få til. Yogapraksisen er et glimrende sted for å utfordre denne frykten og samtidig lære å være snillere med meg selv. Jeg nevnte self compassion i et tidligere innlegg. Når jeg strever med de ulike stillingene og ikke er sterk nok, smidig nok eller klarer å puste godt nok, så kan jeg bli sint på meg selv. Da øver jeg på å si snille ting til meg selv og snu de negative tankene. Jeg opplever at dette lar seg overføre til hverdagen ellers. Jeg blir fortsatt sint på meg selv, men jeg kan snu det raskere. 

Jeg klarer ikke å stå på hendene, selv om jeg kan teknikken og hva jeg skal gjøre. Det er frykten som holder meg nede. Det er en fin balanse mellom å utfordre seg selv og å akseptere at man kanskje ikke skal stå på hendene? Hvorfor skal jeg det? Hvorfor er det viktig for meg? 

Så er det pusten. Hvor viktig er ikke pusten, for at vi i det hele tatt lever? Hvor mye tenker vi på den i løpet av dagen? I yoga handler det om pust og bevegelse. Vi beveger oss med pusten. Når vi jobber med krevende stillinger er det pusten som hjelper oss. På den måten blir jeg bevisst på å finne tilbake til pusten når noe er krevende. Det hjelper meg å håndtere stress og andre krevende situasjoner i hverdagen ellers.

Jeg lærer å observere hva som skjer i mitt indre mens jeg beveger meg. Jeg øver på å finne letthet i det som er tungt. Og jeg lærer samtidig å være ydmyk. 

For meg betyr yoga også fellesskap. Spesielt gjennom Ashtanga yoga føler jeg et sterkt fellesskap ved å komme inn en yogashala (yogasal) hvor andre puster og beveger seg. Alle til den samme serien av asanas (yogastillinger). Det eneste man hører er pust. Dyp ujjayi pust.

Har du forsøkt yoga? Opplever du det samme? Er du nysgjerrig og ønsker å gi det en sjanse?Acro yoga kan også være et hett tips til deg og partneren din. Det kan være en morsom utfordring for dere sammen, da det er fysisk og krevende og dere MÅ samarbeide for å få det til. En fin måte å komme nærmere hverandre på. Flere yogastudioer har drop in timer og holder jevnlige kurs.

#yoga #parforhold #Ashtangayoga #acroyoga #terapi #helse #trening #familieterapi #samliv #psykiskhelse 

Ny nettside!

Svært fornøyd med min nye hjemmeside! Den hadde aldri blitt så fin uten bistand fra en god kollega. Håper du vil stikke innom den å ta en titt.

Familieterapeut Tonje Anine Løff

 

#familieterapeut #familieterapi #terapeut #parforhold #samliv #konflikthåndtering #samtale #veiledning #relasjoner #kjærlighet #forhold #familie #terapi 

Når barnet vil gi opp!

Jeg leste et fint blogginnlegg og vil gjerne dele budskapet videre. Det er fra bloggen til Kelly Holmes. Hun beskriver seg selv som en recovering perfectionist og har skrevet boken Happy you, happy family. Hun har også tre barn og her skriver hun om hvordan hun ble frustrert når datteren hennes ville gi opp og hva hun valgte å gjøre! Du kan lese bloggen hennes her.

Hun trekker frem hvordan negative følelser ofte er smittende og hvordan hun fant en måte å snu sin egen frustrasjon til noe positivt for datteren sin. 

Kort fortalt, så er datteren til Holmes også en liten perfeksjonist (morens beskrivelse), og hun ble veldig opprørt da hun ikke gjorde det så bra på en stavekonkurranse/test på skolen. Moren øvde med datteren, men datteren virket til å bli sint på seg selv og ville gi opp når hun ikke klarte å få ordene riktig. Moren synes først dette var frustrerende, men kom deretter på en oppgave til datteren. Hun spurte om de kunne lage en avtale om at hver gang datteren stavet feil skulle de gi hverandre en high five. Datteren syntes ikke først at dette ga mening, men moren forklarte at det er viktig å feire at man gjør feil, fordi det betyr at man får muligheten til å lære og stadig blir flinkere. Moren engasjerte seg og de ble enige om to high fives og et  jublende woohoo(!) når hun klarte en riktig (moren lot henne være med å velge hva de skulle gjøre når hun fikk riktig). Jeg tror hele seansen fikk enda mer tyngde fordi de gjorde dette på cafe og dermed var det ekstra gøy for 6-åringen at moren engasjerte seg med henne og ropte woohoo når de satt ute blant folk.

Når jenta kom hjem til moren og fortalte at hun hadde gjort det kjempebra på testen spurte moren hvordan hun fikk til dette. Da svarte jenta "fordi jeg gjorde feil og jobbet hardt". 

 

Jeg synes dette var et veldig koselig blogginnlegg. Jeg anbefaler at du trykker på linken lenger opp og leser innlegget, det er mye hyggeligere slik moren selv beskriver hele historien.

Kanskje du har noen andre gode eksempler på dette? Kanskje du har gjort noe lignende?

#familie #barn #foreldre #oppdragelse #blogg #motivasjon #øyeblikk 

 

Vil du ha empatiske og disiplinerte barn?

Etter mitt tidligere innlegg om bruk av straff i oppdragelsen, fikk jeg flere tilbakemeldinger. En av tilbakemeldingene adresserte jeg i mitt siste innlegg, her.

En annen påminnelse jeg fikk, var at det var noe jeg tok for gitt når jeg skrev innlegget. Noe som er helt riktig i grunnen, og som jeg burde skrevet noe om. Det er jo faktisk ikke en sannhet at alle ønsker empatiske barn! Noen er kanskje ikke opptatt av at barna skal være empatiske, men vil heller ha lojale og/eller disiplinerte barn. Hva tenker du? Hva er viktigst for deg? Det er kanskje noe helt annet som er mest viktig for deg?
Det blir forutinntatt av meg å påstå at alle ønsker det jeg vil ønske for mine barn. 

Snakk sammen som foreldre, lag et prosjektet
Det kan jo være at straff i oppdragelsen bidrar til å få barn som er lojale mot foreldrene og som er disiplinert. Så selv om jeg ikke ville foretrekke bruk av straff, fordi det ikke er hensiktsmessig for mitt prosjekt, kan det passe andre prosjekter. Det jeg derimot vil anbefale, er at man som forelder setter seg ned og tenker litt over hva som skal være prosjektet. Det å ha et tydelig prosjekt sammen, som foreldre, kan være en fordel av flere grunner. Med prosjekt mener jeg å komme til enighet om hva man ønsker å oppnå med oppdragelsen, hva som er viktigst for dere å formidle til/lære deres barn. Det kunne for eksempel være et prosjekt hvor målet er at barna skal respektere foreldrene sine og andre mennesker, at de er empatiske, høflige og selvstendige. Dette er ikke så dumt å snakke om før man velger å få barn (eller før man bestemmer seg for å dele livet med noen), det kan gjøre det lettere når man senere skal avgjøre hvordan man vil oppdra barna. Hvilke verdier er viktig i deres familie? Dersom dere ikke har hatt akkurat denne samtalen før dere fikk barn, så er det ikke for sent å gjøre det nå!

Prosjekt disiplinerte og lojale barn
Dersom dere som foreldre kommer frem til at lojale og disiplinerte barn er det viktigste for dere, så er det helt og fullt opp til dere. Hvis straff er det dere ser som veien til målet, er det ingen som kan stoppe dere (med mindre man bruker straff på en slik måte at det faktisk er ulovlig og skadelig for barnet). Det kan være lurt å være klar over hva det kan føre til. Hvis barn lærer å respondere på beskjeder og oppføre seg bra for å unngå straff, vil barnet lære å respektere den som har makt til å straffe eller til å belønne. Det man ikke lærer er å skille mellom hva som er rett og galt. Man lærer ikke å kjenne på følelsen av dårlig samvittighet eller gleden av å gjøre godt for andre. Når barn blir til ungdom er det vanlig at ungdom søker mer til sine jevnaldrende enn til foreldrene. Dersom man er oppdratt med lojalitet og disiplin i oppveksten kan man risikere å bli den ungdommen som følger den kule vennen som har respekt og makt ved å spre frykt og belønne lojalitet. Det vil dermed kunne bli viktigere å tilpass seg dette enn å stoppe opp og kjenne etter hva som føles rett og galt. 

Ved å straffe et barn, for eksempel ved å nekte bruk av spill/ipod for å komme for sent inn til middag, vil ikke barnet lære noe om hva som er grunnen til at du setter en innetid. Når barnet ikke gjør som de får beskjed om er det som oftest fordi han eller hun trenger hjelp av deg som forelder. Ved å straffe barnet, kan det være at det fungerer på kort sikt, men ikke vil lære barnet noe grunnleggende om hvorfor det er viktig. Ved å sette seg ned med barnet når barnet har kommet hjem og fortelle hvorfor du ga en innetid og hva som er konsekvensen av å komme for sent. For eksempel fordi du blir bekymret når barnet var sent ute, fordi det er viktig at dere spiser middag sammen, at du hadde laget mat som ble kald mens dere ventet. Deretter undersøk hvordan barnet kan få det til neste gang. Spør om han eller hun har et forslag selv. Skjer det igjen kan man bruke en naturlig konsekvens, som gir mening for barnet. For eksempel at, "i morgen må du komme hjem tidligere så vi kan se at du klarer å holde tiden og ikke komme for sent til middagen. Hvis det går bra, kan du være ute frem til middag igjen neste dag". Når du setter grenser for barnet på denne måten, kan det likevel være at barnet blir opprørt. Hvis du møter barnet på følelsene og viser at det er ok å bli lei seg eller sint, samtidig som du ikke gir etter eller går tilbake på det du har sagt, hjelper du barnet å håndtere følelsene sine. Du gir også trygghet ved å vise at du er fast, rettferdig, tydelig og samtidig god. Ved å la barnet være med på å finne løsninger på hvordan det bedre kan få til å følge reglene, er du med på å utvikle selvstendighet og evnen til problemløsning samtidig. Det kan være lurt å tenke at, som en hovedregel, skal konsekvensene være til hjelp for barn slik at de får til det de ikke fikk til neste gang. Når man bruker straff er det oftere at det er for å vise hvor sint barnet gjør forelderen og hvilken straff man velger og hvor streng den er, baser på hvor sint du er som forelder. Dette kan ofte skremme barnet, noe som kan gjøre at de følger ordre, men ikke klarer å tenke videre gjennom sammenhengen mellom det de gjorde/ikke gjorde og straffen. Spesielt fordi straffen ofte ikke hører sammen med det som faktisk skjedde. 

Det jeg ønsker å få frem, er at du kan velge å bruke straff i oppdragelsen, og målet ditt kan være å oppnå disiplin og lojalitet. Likevel kan det være, hvis du setter deg ned og tenker gjennom hva som er målet/prosjektet og hvorfor, at du finner ut at andre metoder enn straff bedre kan hjelpe dere å nå målet.

Hvordan få empatiske barn?

Empati er evnen til å forstå og være sensitiv til andre menneskers følelser. Det hjelper oss til å oppnå en dypere tilknytning med familie, venner og til og med fremmede! Det blir mer og mer avgjørende for oss å mestre dette for å fungere godt i relasjon til andre rundt oss. Som de sier det på engelsk, to put yourself in someone else´s shoes. 

Jeg stod i en kø for å kjøpe is i sommer. Jeg var faktisk passe utålmodig fordi det gikk voldsomt sakte og kunne kjenne at irritasjonen bygget seg opp når jeg hørte den ansatte i kiosken si at han måtte ut å hente vekslepenger og var tilbake om noen minutter. Så hørte jeg en mor og datteren hennes, som kanskje var rundt 4-5 år, snakke sammen bak meg. Moren utviste en sterk ro og virket ikke stresset i det hele tatt. Hun snakket med barn og sa ting som dette: "Han mannen i kiosken har mye å gjøre i dag han! han har kanskje en skikkelig slitsom dag på jobb". Dette tenker jeg virkelig er med på å lære datteren hvordan hun kan sette seg inn i noen andres situasjon. Det hjalp ihvertfall meg der jeg stod og var utålmodig etter is! Så jeg sier det igjen, husk å gå foran som et godt eksempel! Du kan ikke si at barnet ditt skal passe på hvordan hun snakker til andre og deretter snu deg for å kritisere partneren din.

For at barn skal lære å tune seg inn på andre sine følelser, må de første lære hvordan. Det lærer de ved at foreldre lærer seg å tune inn på deres følelser og heller undrer seg over hva barn føler og hvorfor, enn å bli oppgitt når barn virker trasne, sinte eller furtne. I denne artikkelen her, leste jeg om en storesøster som gjorde moren oppmerksom på dette når lillebroren ikke ville spise middag. Hun var 4 år og lillebroren var 2 år. Jenta sier til moren sin "han er sint" og "hva kan vi gjøre for at han skal bli glad?". Videre forsøkte jenta og moren sammen for å finne ut hvordan. I dette eksempelet er det to barn som lærer noe om å tune inn på andres følelser. 

Artikkelen jeg nevnte over har flere gode forslag. Hvis du for eksempel ønsker å lære barnet ditt å takke det de får, kan man stille spørsmål som lærer det å sette seg inn i hvorfor det er viktig. Du kan stille spørsmål som: "hvordan ville det føles om du brukte skikkelig lang tid på å finne en superfin gave til en venn og venne ikke sa takk?". I artikkelen blir det også foreslått å skrive takkekort sammen med barnet. La barnet skrive det, eller skriv det selv og la barnet signere, dersom barnet er for liten til å skrive selv. 

Dere kan også sette av et fast tidspunkt i løpet av dagen hvor dere gir et kompliment og en takk, eller på en eller annen måte viser at dere setter pris på hverandre. Hvis barna er for små enda til å kunne gjøre dette, kan dere som foreldre gjøre det med hverandre og med barnet. Når de er store nok kan de begyne å delta også. Noen velger å gjøre det rundt middagsbordet, men det kunne også være rundt leggetid.

Det er fint og viktig å legge merke til når barna er snille med andre, tar hensyn og deler. Få dem til å virkelig legge merke til betydningen av det de har gjort ved å si noe om det. "Så snilt av deg å dele den leken med venninnen din. Hun hadde sikker kjempe lyst til å leke med den sammen med deg og ble sikkert kjempe glad når du ville dele med henne". Når det er sagt så er det lurt å passe på at man ikke overdriver, slik at barn føler at de skal få ros for alle små høflige ting de gjør, som å si takk til den ansatte i butikken eller lignende.

 

#barn #familie #oppdragelse #empati #samliv #parforhold #helse #blogg #foreldre #foreldreogbarn

Mødre jobber 98 timer i uken!

Hei alle mødre der ute!

Nå har det blitt gjort en undersøkelse i USA, blant 2000 mødre som har barn i alderen 5-12 år. Resultatene tror jeg, for mange av dere, ikke kommer som en overraskelse. Men! Som forfatteren av denne artikkelen skriver, så er det i det minste et viktig signal til samfunnet ellers om å anerkjenne den jobben dere faktisk gjør. Og den viser hvor hardt det jobbes! Det bør vise for eksempel arbeidsgivere der ute at dere bør anerkjennes og settes pris på.

Artikkelen finner du her: https://www.mother.ly/news/surveys-tallies-the-hours-moms-work-per-weekand-its-probably-a-shock-to-anyone-but-us#close 

Den viser nemlig at mødre jobber 98 timer per uke! Det tilsvarer mer enn 2,5 fulltidsjobber. 

Den viser også at mødrene i undersøkelsen hadde i gjennomsnitt 1 time og 7 minutter med tid til seg selv per dag. Mødre opplyste at de startet arbeidet, i gjennomsnitt, 6:23 om morgenen og avsluttet arbeidsdagen 20:31. Dette er på vanlige "gode" dager.

Heldigvis opplyser mødrene også at det så absolutt føles som det er verdt strevet! Noe dere også helt sikkert kjenner igjen.

Videre står det at dette er redningen som gjør at mødrene kommer seg gjennom ukene: 

"Despite the demands, the moms surveyed said they do have helpful lifelines. The top items on the sanity-saver list include baby wipes and wet wipes, iPads, kids? TV shows, drive thru meals and coffee, Netflix and the help of grandparents and babysitters."

Til deg som leser dette og har en mor i livet ditt, hva kan du gjøre for å støtte henne litt ekstra i dag?

Og i sammenheng med mitt forrige innlegg, så vil jeg understreke noe som ikke kom godt nok frem. Det er at jeg vet svært godt, at det er umulig å være akkurat den perfekte forelderen man ønsker å være, til enhver tid! Noen ganger tar man raske løsninger, mister tålmodigheten eller trenger en liten pause for å hente seg inn. Du gjør en strålende jobb! Og vær ikke redd for å be om litt hjelp hvis du trenger, nå vet du ihvertfall at du fortjener det!

 

#foreldre #mødre #familie #relasjoner #heltinner #helse #barn #blogg

 

Barnet skal være sjefen?

Jeg opplever at det er en diskusjon som pågår der ute, det er kanskje ikke helt nytt, om hvorvidt barn skal få gjøre helt som de vil eller om foreldre skal kunne straffe barn når de gjør noe galt.

Først og fremst er det skummelt hvordan en diskusjon kan bli så polarisert og forenklet der ute i nettaviser og sosiale medier. Vi har en tendens til å ville ha enkle svar og da ender diskusjoner ofte i enten- eller. Du kan ikke uttale deg uten å plasseres på den ene eller andre siden. 

For det andre er jeg veldig sikker på at ingen foreldre ønsker at barna deres skal gjøre akkurat som de vil. Og jeg er enda mer sikker på at alle foreldre vil at deres barn skal ende opp som anstendige og høflige individer. Noen ganger føler man seg rådvill og usikker på hvordan man oppnår målet på best mulig måte. Andre ganger har man en strategi som man har sterk tro på.

Jeg har en sterk tro på at straff ikke er et godt alternativ. Og før du får lyst til å putte meg i kategorien "ettergivende" eller "vil la barn gjøre som de vil" kategorien, les litt videre først. 

Vi vil at barn skal lære hva som er rett eller galt. Da må vi lære dem det! Vi voksne. Da er vi tilbake til spørsmålet, hvordan. Hva lærer de ved bruk av straff? At de ikke burde gjøre det igjen. Fordi det fikk en kjip konsekvens, som mamma eller pappa fant på. Det gir ikke en grunnleggende læring om rett og galt. Det lærer dem noe om at man må straffe for å unngå uønsket adferd. Det de Ikke lærer da, er at man skal sette seg ned og forsøke å forstå hvorfor folk gjør som de gjør, for deretter å forklare hvorfor det er galt og på hvilken måte det skader en selv eller andre.

Det handler ikke om å sy puter under armene på barna, eller la de gjøre som de vil. Start med å forstå hvorfor barnet gjør som det gjør, og for all del, ikke anta at bakgrunnen for barnets handlinger er at barnet ønsker å være vanskelig eller slem. Hvis man forstår det barnet gjør eller sier som et uttrykk for et behov som ikke helt har blitt møtt, kan det være enklere å finne riktig måte å møte barnet på. 

Husk at barn trenger hjelp til å regulere følelsene sine. Hvis de får en sterk følelse av sinne eller frustrasjon kan denne følelsen være overveldende og barnet kan reagere sterkt og ende med å si stygge ting til moren sin eller andre. Da er det viktig at den voksne forholder seg rolig, viser forståelse for hva barnet føler og dermed viser at sinne ikke er farlig, slik at barnet klarer å roe seg ned igjen. Etterhvert vil barnet bedre kunne regulere følelsene sine på egenhånd.

Det betyr ikke at man skal overse det barnet har gjort som er ugreit og uønsket. Hvis barnet sa stygge ting til noen eller ikke ville høre etter da følelsen av sinne stod på som verst. Da må man sette seg ned å snakke med barnet om dette etter at barnet har roet seg ned igjen og er i stand til å ta i mot det som blir sagt. 

Og kanskje viktigst av alt! Hvorvidt barn lærer å bli høflige, empatiske og ansvarlige individer er kanskje aller mest avhengig av at de ser foreldrene være høflige, empatiske og at de tar ansvar for egne handlinger. For barn hører etter på mye av det foreldrene sier, men de ser enda mer på det foreldrene gjør! Hvordan snakker du til andre når barna hører på? Hvis du blir sint på noen, hva gjør du da? Hvordan snakker du om andre foran barna? Hvordan var humøret ditt når du hentet i barnehagen? Hvordan snakker dere foreldre til hverandre hjemme?

Hvis du opplever at barnet ikke hører etter på beskjeder, kanskje du må finne andre måter å gi beskjeden på? Kanskje du må hjelpe barnet til å klare det hun eller han får beskjed om å gjøre? Kanskje forventningene har vært for høye? 

Helt til slutt vil jeg si at jeg ser en forskjell når det gjelder straff og det som er en naturlig konsekvens. En naturlig konsekvens kunne for eksempel være, at dersom leggetid tar alt for lang tid, må man begynne med leggingen tidligere neste dag. Når leggingen går raskt kan man gå tilbake til vanlig leggetid igjen. Jeg vil understreke at dette kun er et eksempel på en naturlig konsekvens som kan gi mening for barnet. Det vil ikke nødvendigvis passe for alle barn i alle aldre. Samtidig som det er en konsekvens, er hensikten samtidig å hjelpe barnet til å få til det som er utfordrende! 

#barn #oppdragelse #foreldrestil #familie #samliv #helse #foreldre #mor #far #blogg 

 

Blåmandag?

Vet ikke om noen andre har litt blåmandagsfølelse? Kanskje første dag etter ferien i tillegg? Jeg tenkte jeg ville komme med noen hyggelige forslag!

To ting er ganske sikre forbedringsforslag  på blå dager eller perioder. Det ene er å gjøre noe bra for seg selv og det andre er å gjøre noe bra for andre, eller sammen med andre.

selfcompassion, eller egenomsorg er i vinden som begrep. Jeg foreslår at du setter av litt tid til å planlegge noe godt for deg. Dersom du ikke føler at du har så mye tid til deg selv i dag, så bruk likevel tiden på å kose deg med å planlegge noe du skal gjøre for deg selv en annen dag denne uka! For meg kan det være litt kos å bare unne seg en kaffelatte fra kaffebrenneriet, eller kjøpe meg en kanelsnurr! En annen ting som kan være egenomsorg, er å sette av bare 5 minutter til å skrive med et par-tre ting du setter pris på ved deg selv, et par ting du fikk til forrige uke eller noe du er takknemmelig for i livet ditt. Noe får du sikkert tid til i dag.

Det andre som kan lysne opp blåmandagen er å planlegge noe hyggelig du kan gjøre med eller for noen andre. Har du en partner eller barn? Tenk etter hva som kunne vært hyggelig å gjøre sammen? Kanskje vil du sette av litt ekstra tid til lek med barna i ettermiddag? Sørge for at de får bestemme akkurat hvordan det skal se ut? Hva dere skal leke, inne eller ute. Det vil glede deg og se barna glad og det vil være med å forsterke barnas følelse av at de er viktige og verdt bruke tid på. En fantastisk mulighet til å glede seg sammen med dem og over dem.

Eller tenker du, dette gjør jeg masse av hele tiden, det jeg aldri får tid til er alenetid med partneren min! Da kan du kose deg med å planlegge alenetid med han eller henne. Gjøre noe du vet partneren vil sette pris på. Enten det er en tjeneste eller om det er å planlegge en aktivitet.

Om du har familie og barn eller om du bor alene eller med en venn, så er det alltid godt å gjøre noe bra for andre. Det gir følelsen av at dagene har mening og at man har betydning. Så kanskje det er noen du kjenner eller ikke kjenner som du kan glede i dag? Si noe hyggelig til noen på gata eller i butikken, dra innom et familiemedlem du sjelden besøker eller se om det er noen organisasjoner nær deg du kan støtte på en eller annen måte!

Kanskje høres dette klisjeaktig ut for deg, men noen fortalte meg nylig at klisjeer finnes av en grunn! 

#hverdag #blåmandag #familie #venner #frivillighet #egenomsorg #helse #samliv #parforhold #blogg

 

Sitter du fast i et mønster?

Man snakker ofte om å sitte fast i et mønster. Det forbindes ofte med noe dårlig. Å sitte fast i et dårlig mønster med partneren sin eller andre. Man kan kanskje tenke på noe slikt:

     eller mer som dette:     Hvor det føles som om man hele tiden kommer tilbake til de samme konfliktene.

Og der sitter vi fast. Det kan føles umulig å komme løs.

Jeg vil si at det er riktig at vi inngår i mønster, eller man kan også kalle det samspill. Som jeg har nevnt tidligere så er vi alle, etter min mening, en del av et stort system hvor alt henger sammen med alt. Det samspillet som blir tydeligst for oss og som oftest betyr mest for oss, er det samspillet vi inngår i med våre nære relasjoner. Det som er viktig å forstå når det gjelder mønster og samspill, er at de ikke står fast, men er i konstant bevegelse. Et bestemt mønster krever mye oppfølging og vedlikehold fra alle de som inngår i det, for at det skal kunne holde samme form. Alle bidrar med små og store handlinger, hele tiden. 

Men det er viktig å huske at positive samspill også kan forstås som et mønster, hvor alle bidrar sammen for å opprettholde det. Man kan også oppleve at man er en del av godt samspill med en eller flere andre, hvor man føler kjærlighet og glede. Det er når man opplever utfordringer og negative følelser eller konflikter, at man oftest opplever å føle seg fastlåst og begynner å tenke på mønster. For at et mønster eller samspill skal endres, trenger det en forstyrrelse. Noen ganger opplever man å ha et trygt, lykkelig og harmonisk forhold, men hvor noe skjer, som forstyrrer denne harmonien. Det kan være en utfordring å finne tilbake til det gode trygge mønsteret når man har opplevd slike forstyrrelser. Det kan være snakk om livshendelser, også de som er lykkelige hendelser, men som skaper forandring. For eksempel det å få et barn eller når barna blir voksne og flytter ut hjemmefra. Man må finne nye måter å fungere sammen på, noe som kan være utfordrende og krever litt arbeid. Det kan også være andre mer triste hendelser som forstyrrer, som for eksempel at en partner mister jobben, eller noen som står en nær går bort. Det er svært ulikt hvordan man håndterer disse forstyrrelsene og hvilke konsekvenser det får for samspillet i en familie.

Hvis du opplever å føle at du sitter fast i et mer negativt mønster med din partner eller noen som står deg nær, så kan det være til hjelp å huske dette. At det mønsteret du opplever å sitte fast i, ikke er statisk. Det er hele tiden i bevegelse og både du og den eller de andre du opplever dette med, er med å påvirker dette hele tiden. Det som må til er en forstyrrelse. Det betyr at noen må gjøre noe nytt, noe utenom det vanlige, for å skape en forstyrrelse. Det er ofte sånn at man sitter med et ønske om at den andre skal forandre seg eller begynne å gjøre noe annerledes. Min anbefaling er heller at du begynner å tenke gjennom hva du gjør for å bidra til at mønsteret opprettholdes. Tenk tilbake og se om du kommer på en gang hvor mønsteret så annerledes ut. Gjorde du noe annet da? Se om du kan finne på noe du kan gjøre som vil tilføre noe nytt eller annet til mønsteret og dermed skape en forstyrrelse. Som oftest vil disse handlingene/forstyrrelsene ha ringvirkninger, som igjen kan føre til at den eller de andre du har rundt deg, også vil gjøre noe annet enn de pleier.

Det jeg skriver om her, synes jeg er fin måte å tenke om samspill på. Samtidig er det ikke alltid så enkelt å endre det man opplever som negative mønster i nære relasjoner. Spesielt dersom man har opplevd at konflikt og negative følelser har fått gro en stund og stikker dypt. Da er det ikke sånn at det finnes en quickfix hvor hele samspillet endres ved at en av partene plutselig tar ut søpla når han eller hun ikke pleier det. Noen ganger burde man kanskje søke hjelp utenfra, fra en terapeut, for å få hjelp til å identifisere de mer negative mønstrene og hvordan de kan endres.

Favoritt quote!

"Be the change you wish to see in the world" - Mahatma Gandhi




#mønster #samliv #parforhold #familie #kjærlighet #harmoni #konflikt #Gandhi #quote #livet #helse #terapi #blogg
 

Vi spiller alle skuespill hver dag

Det finnes et begrep innenfor familieterapien som heter familiemanus. Det betyr på en måte det samme som at vi alle spiller i et skuespill sammen. Det var John Byng-Hall som skrev om dette allerede i 1985. I en familie har alle medlemmene en rolle og alle har fått utdelt et manus som gjør at man vet sin egen rolle, samtidig som man også kan de andre familiemedlemmene sine replikker og rollebeskrivelser. Noen får rollen som den pliktoppfyllende og ansvarlige, andre får rollen som den autoritære og strenge osv. Man vet også via manuset hvem som gjør hva. Hvis man bruker en familiemiddag som et eksempel, så vet man kanskje hvem som sitter hvor, hvem som lager maten, hvem som hjelper til, hvem som kommer for sent, hva man snakker om rundt bordet og hva man ikke kan snakke om.

Disse rollene tar man med seg videre i livet. Når du finner en partner og skal starte din egen familie, da har du med deg ditt manus og partneren din har med sitt eget. Det betyr at i et forhold eller i en familie er det alltid en sammensetning av flere manus. Noen av delene til vårt eget manus fra vår oppvekstsfamilie er vi klar over og andre deler er vi ikke bevisst. Samtidig er det slik at vi ønsker å korrigere noen deler av manuset og videreføre andre. Dette gjør vi også mer eller mindre bevisst. Hvis vi satte pris på noe foreldrene våre gjorde for oss da vi var barn, for eksempel at de laget suppe til oss når vi var syke, så vil vi kanskje ønske å gjøre det samme for våre barn. Dersom vi opplevde at vår mor hadde en kontrollerende rolle og blandet seg i alt vi gjorde i oppveksten og ungdomsårene, vil vi kanskje gjøre vårt ytterste for at vår rolle som mor skal være annerledes. Disse forsøkene våre på videreføring eller korrigering kan få uforutsette konsekvenser og vi kan også oppleve at det vi vil videreføre kolliderer med prosjektet til partneren vår, som ofte er et annet enn vårt eget. Det er også ofte slik, at selv om vi gjør alt vi kan for å endre rollen vår, så opplever vi å ikke få det helt til og vi ender med å gjøre det samme likevel. Eller at vi gjør en endring, men ikke opplever den positive effekten vi håpet. Ved å bli mer klar over disse rollene og manusene vi har med fra oppveksten og hvordan de passer sammen med partnerens manus kan vi få bedre forståelse for hverandres roller og de prosjektene vi har for vår egen familie. 

Noen ganger holder det å være bevisst på det man vil videreføre eller endre og andre ganger trenger man litt hjelp. Dersom man for eksempel har vokst opp i et hjem med streng autoritær oppdragelse, men ønsker å gjøre noe annet for egne barn, er det ikke sikkert at det er så lett å endre dette uten litt veiledning. Noen ganger kan partnere med komplementære roller utfylle hverandre og oppnå en god og balansert oppdragerstil for sine barn, noen ganger kan rollene og ønskene kollidere litt og andre ganger har man like erfaringer fra egen oppvekst og samme ønsker om endring, men får vanskeligheter med å gjøre noe annet fordi man ikke vet hvordan.

Kanskje kan du kjenne igjen noe av dette i ditt eget liv. Kanskje kan det tilføre ny mening til egne handlinger og partnerens handlinger. Hvilke prosjekter for videreføring og korrigering av manus driver du med selv og hva kan det være at partneren din gjør? 

På denne måten spiller vi altså, alle sammen, skuespill hver dag!

#Skuespill #manus #kjærlighet #parforhold #familie #oppvekst #forhold #relasjoner #oppdragelse #barn #samliv #helse #bogg

 

Hva gjør en familieterapeut?

Det finnes mange ulike terapiretninger der ute og det er ikke sikkert alle vet hva som er spesielt for en familieterapeut. Jeg skal forsøke å tydeliggjøre hva som kjennetegner en familieterapeut, herunder systemisk familieterapeut.

Først og fremst er familieterapi og systemisk praksis en profesjonsmaster, du kan lese mer om utdanningen her: https://www.vid.no/studier/familieterapi-og-systemisk-praksis-master/.

En familieterapeut har en klinisk videreutdanning på høyskolenivå og noen har også profesjonsmaster. Jeg har den kliniske videreutdanningen og er snart ferdig med mastergraden.

Til forskjell fra for eksempel psykologien, hvor man i hovedsak har fokus på enkeltindividet, er man i familieterapien opptatt av systemet et individ inngår i. Man forsøker å forstå individet ved å se på helheten av relasjoner vedkommende er en del av. Helt fra samfunnsnivå til familie- og vennerelasjoner. En familieterapeut er mindre opptatt av å forstå utfordringer eller problemer som noe tilhørende individet, og er mer opptatt av å forstå det problemfylte som noe man opplever i relasjon til andre. For å komme med et eksempel, dersom det oppstår en konflikt mellom partnere vil en systemisk familieterapeut mene at denne konflikten finnes i rommet mellom partene. Når et par er opptatt av hvem som har skyld, eller også kanskje hvem som ER problemet, vil familieterapeuten holde fokuset på at ingen ER problemet og at utfordringer oppstår i samhandling hvor alle som inngår i kommunikasjonen bidrar til det som skjer videre. Man kan også si det slik at ingen ER aggressiv, men i en relasjon kan man bli aggressiv sammen med noen andre.

Det er viktig å understreke at man med dette ikke mener at ingen trenger å ta ansvar for sine handlinger. Det er menneskelig å feile og alle kan gjøre noe som skader en annen, uten at det nødvendigvis er hensikten. Som familieterapeut kan man komme til å møte en familie hvor et av familiemedlemmene har skadet et annet, ved for eksempel å utøve vold. Da vil ikke familieterapeuten mene at det er noen andre i familien som har ansvar for denne handlingen. 

Det finnes flere faglige retninger også innenfor den systemiske familieterapien, derfor vil man kunne møte familieterapeuter som jobber litt forskjellig. Likevel vil det være felles for alle at man jobber med kommunikasjonen mellom personer og hjelper til med å bedre relasjoner mellom par, familiemedlemmer og andre nære relasjoner. Det man ikke gjør, til forskjell fra for eksempel psykologer, er å utrede enkeltindivider og sette diagnoser.

Man kan også si det sånn at alle levende vesner inngår i systemer og at alt vi kommuniserer, både verbalt og ikke-verbalt, påvirker det som er rundt oss. Vi er konstant i endring og det samme er alt rundt oss. Så, det vi gjør er å flytte fokus fra det som skjer inne i individet og se nærmere på det som skjer mellom individet og det som er rundt. Dersom man opplever å føle seg fastlåst og ønsker endring, enten alene, i et parforhold eller i en familie, kan det være lurt å snakke med en familieterapeut som kan være med å undersøke hva som skal til for å få til endring. Til en familieterapeut kan man komme alene eller sammen med noen andre, for eksempel en partner eller et eller flere familiemedlemmer.

Som med alt annet er det alltid mange måter å forstå og forklare noe på, derfor vil jeg til slutt legge til at dette er min forståelse og forklaring av hva en familieterapeut gjør. Det er også en svært forenklet forklaring og man kunne si mye mer om dette. Videre på denne bloggen vil det forhåpentligvis bli enda litt tydeligere, hva en familieterapeut er opptatt av!

#Par #samliv #familie #forhold #terapi #relasjoner

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017
hits